Jada, det ER en klisjé at tiden flyr, men den gjør jo det. Fortere og fortere. Det er 19 måneder siden Brage ble født. Babyen vår er blitt gutt. Det lille nøstet med kolikk, som skrek 12-15 timer i døgnet, som våknet minst annenhver time døgnet rundt, og som gjorde oss så ufattelig slitne og hjelpesløse midt oppi det som skulle være den fineste tiden som nybakte foreldre.
Dagen før han ble 12 uker var kolikken over. Sånn helt uten videre. Når vi ser tilbake skjønner vi ikke helt hvordan vi kom oss gjennom den perioden. Det var tøft.
Det føles både lenge siden og veldig nært.
Tiden flyr. I dag er det full fart. Brage skravler i vei, har et stort ordforråd for alderen, og setter sammen ord. Han har humor, og ikke minst humør. Han smiler nesten alltid. Han legger seg uten et knyst, og han sover hele natta. Han elsker Titten Tei-sangen, Mummi, Hinkel Pinkel og Thomastoget.
Og han nekter å være mamma sin baby med mindre jeg kiler han mens jeg holder han...
Jeg husker det øyeblikket bildet ble tatt, og selv om tiden flyr kommer det alltid til å føles som igår at jeg holdt han inntil meg og prøvde å forstå at han var VÅR.
Tiden flyr, men den flyr med verdens herligste Brage!!
